Annelie on asthma, humor, and the world.

I blog so that you can learn. Asthma is a handicap possible to overcome with Your help, learn why. Search the Testimonies, Go Fragrance Free archive and product testing.Collected knowledge through many years. Read "About site..". for more information.

Behind the application

4 Comments

(In English further down)

Jeg går ikke på trygd, ikke på arbeidstrygd engang, men jeg mottok arbeidstrygd en gang for lenge siden da jeg søkte arbeid. Det var økonomiske nedgangstider og veien ble lang, det ga erfaringer. Med anledning av den debatten om stønad fra NAV som har vært aktuell hele påsken skrev jeg dette blogginnlegg etter at jeg leste i Dagbladet og andre aviser en kronikk om NAVing, motløshet og motgang i arbeidssøking. Det var en karl som skrev om egne opplevelser, og deretter ble meldt for NAV av en politiker ved Stortinget. Mange såg en lat fyr som snyltet, jeg såg en kar som slet med motgang, motløshet og depresjon så  her har jeg noe å si.

Bak søknaden. Arbeidsmarkedet må ta litt av ansvaret for at arbeidssøkere blir deprimerte og apatiske. Depresjon er en godkjent medisinsk diagnose. Arbeidsgivere har en tendens å behandle søkere som ikkemennesker. De behandler søkere som tall i en statistikk, mens de i virkeligheta er mennesker bak papirene de holder i hendene sine. Det er håpefulle mennesker med håp som blir knust. De nekter folk med for mye kompetanse jobb i stillinger som trenger lavere kompetense, de svarer ikke på søknader, og fordomstrollet hos arbeidsgivere er stor og sterk, har du et hull i cv din da er du mistenkelig, søker du jobb via arbeidsformidlingen (NAV) da er du mistenkelig, har du vært sjuk i en lengre periode da er du mistenkelig, har du hatt mange vikariater da er du mistenkelig, og da håpfulle søkere etter mange hundre slike behandlinger fra arbeidsgivere i en søknadsprocess blir behandlet slik da går de rett i durken. Og å hanke seg opp av det når selvtilliten er gått rett vest er ikke enkelt. Taushet i en søknadsprosess kan være ørebedøvende bråkete og den rammer hardt. Jeg synes debatten har gått helt av skaftet. Man kan tolke det som latskap, eller så kan man se det som konsekvensen av et tøft liv i tørketrommelen som kalles arbeidsmarkedet. Hvilken måte å se det på kommer kanskje litt an på personlige erfaringer?

Personlig har jeg noen erfaringer fra å søke jobber i et arbeidsmarked i økonomisk krise der dårlig økonomi råder hos bedriftene og lite jobber å søke på. Første omgang var i 1992 og jeg sa opp i en fast jobb for å søke en annen jobb pga lang reise til og fra jobb, jeg reiste 4 timer for dag tur-retur. Jeg angret etterpå fordi jeg visste ikke da at der var en økonomisk krise på innseiling i Sverige på den tiden. Ingen jobber å søke på og mange hundre søkere på hver enkelt jobb. Jeg var arbeidssøker i en ganske lang periode den gang. Jeg tok det jeg fikk, og tok kurs, men ellers var jeg arbeidssøker. Etter noen år med blandet arbeidssøking og allmulig jobber, og noen år med skole og kurs fikk jeg jobb. Viljen å jobbe var der, jeg søkte, jeg fikk motgang, jeg tok hva jeg fikk. Så senere fikk jeg fast jobb.

Andre gang jeg strevet med å få jobb var i 2002 i Norge etter at jeg hadde flyttet hit i 2000. En ny landsdekkende økonomisk krise var på veg å besøke meg i livet, denne gangen i Norge. Jeg hadde sagt opp en fast jobb i Sverige for å flytte til Norge for å flytte sammen med en mann, det var langt å omgåes mellom to land. I Sverige hadde jeg utdannet meg i bedriftsøkonomi, data og kommunikasjon og hadde de siste årene jobbet med lønn, fakturering, ordre, sentralbord, registering av data, mange forskjellige datasystemer m.m. Første jobben jeg fikk i Norge var en vaskejobb, så fikk jeg et svangerskapsvikariat på et kontor i møbelbransjen. Oppgavene mine var ordre, faktura, sentralbord, digitalisering av møbelmønstre og å styre og hjelpe i produksjonen av polstring til møbler. Da jeg flyttet til Norge i 2000 visste jeg ikke der var en økonomisk krise på innseiling i Norge. Da vikariaten var over tok det ikke lang tid før bedriften jeg hadde jobbet i gikk konkurs og mange andre bedrifter også. Folk fikk avgangsbeskjed overalt i landet og det var den største økonomiske krise som hadde vært på mange år. Så var det på den igjen. Antallet jobber som var avertert i avisa var katastrofalt lav, også i databanken i NAV (den gang Aetat) var rekordlav. Ergo mange hundre søkere på hvert jobb. Konkurrensen var beinhard og det var vanskelig å skille seg ut blandt mange hundre søkere på hver stilling.

Jeg fikk et hull i cv min, en blank rad der arbeid savnets, men den var ikke fordi jeg var elendig, men fordi der var ikke jobber å få. Og p.g.a. hullet i cv så ble hullet lenger, arbeidsgivere ugleser nemlig hull i cv. De spør hva man gjorde da? og da man svarer, søker arbeid, da får de et rart uttrykk i ansiktet.

Jeg søkte på absolutt alle stillinger jeg kunne finne, også de som ikke var kontor og økonomijobber, og jeg tok hva jeg fikk. Igjen opplevde jeg den tomheten og motgangen jeg opplevde i Sverige på tidlig 90-tall. Jeg opplevde også å møte fordomstrollet som er sterkt med mange arbeidsgivere. Fordomstrollet utmerker seg på det negative. Jeg husker bl.a. at jeg søkte en jobb i en butikk (KIWI) og jeg hadde alle mine skoler, kurs og jobb på cv i håp om å kunne være den de skulle se, at jeg skulle ha en verdi. I stedenfor fikk jeg beskjed om at jeg var overkvalifisert og at de var redd jeg skulle bruke denne jobben kun som et sprangbrett for å finne meg noe annet. Ergo måtte jeg fortsette å søke jobber til tross for at jeg ville ha jobb. En annen gang jeg husker sterkt da hadde jeg vært på arbeidsformidlingen like før og hadde en konvolutt det stod Aetat på i handen. Konvolutten innholdt diverse papirer. Mannen som eide butikken såg konvolutten og ropte til sin assistent over rommet at “- Hun er fra Aetat, henne kan vi ikke ha!” Han ikke engang snakket med meg eller såg på min cv før han avspiste meg som ubrukelig. Det var krenkende, men samtlidlig var det hans forlust, jeg har flere års erfaring fra arbeid i butikk, salg og service og økonmiutdanning. Men fordommen var med på å ikke gi meg arbeid. Ergo måtte jeg fortsette å søke jobber.

Søke, søke og søke…

Fikk så endelig en prøveansettelse som kunne lede til fast jobb. Jeg skulle lage noen nettsted og passe butikken, ta betalt osv. Firmaet hadde flere andre grener og avdelinger. Men firmaets økonomi var ikke god, og etter tre måneder var også de konkurs. Så på den igjen og

Søke, søke, søke…

Etterhvert så ga jeg opp tanken på å få en kontorjobb fordi det ble for vanskelig å søke og få nei i konkurrensen om jobber og jeg tok en vaskejobb og enda en vaskejobb. Jeg ga opp. Vaskinga hadde jeg omtrent 1-2 år. Jeg hadde en hyggelig sjef og jeg hadde arbeid, også om det ikke var akkurat de arbeidsoppgavene jeg ønsket meg. Jeg opplevde også i denne jobben å arbeide for en kunde der jeg ble diskriminert av en ansatt. Vanligvis brukte vi vaske der kveldstid, men nettopp denne dagen måtte jeg vaske der om dagen pga sjukdom hos min arbeidsgivers vaskefirma og jeg måtte dekke andres vaskejobber, og for å rekke alle jobbene da måtte jeg jobbe da de ansatte var der. På dette kontoret der var en dame som høyt sa til sine kolleger at hun ikke syntes vaskepersonellet skulle være der dagtid, og satte opp et ansiktsuttrykk som var veldig nedverdigende. Hun mente at jeg som var vasker skulle jobbe kveldstid slik at de som gjorde vanskeligere jobber fikk jobbe i fred. Ikke at jeg gjorde noe spesielt, jeg bare gjorde jobben min uten å lage støy. Jeg tenkte for meg selv, uten å si noe høyt; “Jeg har utdanning og erfaring å kunne gjøre jobben din, så hva gjør deg så spesiell?” Men jeg var gla og takknemlig for jobben så jeg holdt meg for god til å diskutere med henne.

Hele denne processen å søke jobber i et tøft arbeidsmarked gikk utover helsen og selvtilliten, så jeg ga opp å søke kontorjobber. Veien har vært vanskelig og hard, men jeg ga ikke opp å få et arbeid også om det var på vippen, jeg ble så langt nede. Jeg var heldig å ha folk omkring meg som ga meg gode referenser. I dag har jeg en fast jobb og et yrke jeg har hatt i flere år som jeg liker, men det er ikke som vasker og ikke på kontor.

Jeg vil bare si at det er ikke så enkelt alle ganger å være arbeidssøker heller. Det er en hard jobb. Det går innpå deg. Og å kjempe mot fordomstrollet kan være nokk så vanskelig, også om du er helt uførskylt utsatt for negativiteten og mistenksomheten som arbeidssøkere kan bli utsatt for av arbeidsmarkedet. For stakkers den som holder en konvolutt i handen, har et hull i cv, har for mye kompetense, eller har hatt dårlig timing, eller det er dårlige tider.

Og det har vært i disse situasjonene som jeg har opplevd hvor hardt arbeidsmarkedet kan være. Der viljen finnes å få arbeid, men der man om kvelden legger seg ned med hodet på puten og gråter. Fordi også om viljen å jobbe er der, så er det mangelen på arbeid som knekker deg.

De som ikke har opplevd det på kroppen kan vanskelig sette seg inn i hvordan det oppleves.

Noen som meg holder nesa over vannflata, andre synker. Og jeg tror at det er de som synker og ikke orker holde nesa over vannflaten pga depresjon som trenger den ekstra støtten med avklaringspenger mv.

Les nyhetsdebatten i media som har stått i påske:
En “trygdesnylters” bekjennelser en trygdemottakers egne ord om å motta trygd. – dagbladet.no
Politiker anmeldte Nav-klient etter kronikk – – Dette er trygdesvindel, sier Geir Pollestad (Sp) mandag. Tirsdag sier Vegard Skjervheim at de fleste misforsto Nav-kronikken hans. – tv2.no
Jeg blir provosert av slike holdninger – Ap-politiker Anette Trettebergstuen sier at ingen skal kunne bløffe NAV for arbeidsavklaringspenger. – dagbladet.no
Jeg regner med at folk med minimumskjennskap til systemet forstår at det ligger en diagnose til grunn  – Vegard Skjervheim (27) mener de  fleste misforsto «trygdesnylter»-kronikken hans. Dagbladet.no
NAV-debatten går ut over de alvorlig syke – Fullstendig kunnskapsløst når sosialstønad, dagpenger, sykdomsfravær og uføretrygd blandes sammen i en sekk, sier kroniker Anna Tostrup Worsley. – aftenposten.no

Det en «trygdesnylter» fortjener – Målet mitt var å rette søkelyset mot noe jeg ser på som et økende samfunnsproblem, nemlig den fraværende drivkraften og motivasjonen hos en større gruppe unge mennesker. Ingen ønsket å diskutere den opprinnelige problemstillingen: Hvordan imøtegår vi en voksende gruppe mennesker med et stort ressurspotensiale som har havnet på siden av verdiskapning og yrkesliv? Ingen stilte de viktige spørsmålene «Hvordan oppstod denne økende trenden?» og «Hva kan vi gjøre for å unngå at den fortsetter?» Vegard Skjervheim – dagbladet.no

Vedrørende det som blir beskrevet herover i “Det en <<trygdesnylter>> fortjener” var noe av det jeg såg da jeg leste den opprinnelige krønikken “En <<trygdesnylters>> bekjennelser” av Vegard Skjervheim. Jeg forsøkte se hva som låg bak teksten mere enn å finne noen å pinne skuld på. Det viste seg at jeg har rett. Det er akkurat som i den bloggen jeg har skrevet her om jobbsøking som med det han Vegard Skjervheim beskriver. Håp, forventninger mot motgang og virkelighet over tid. Du har håpet og du har forventnignene, en del av det har du lært fra du var barn om hur det skal være, og så har du hvordan det egentlig fungerer. Dvs med knust håp og knuste forventninger som i lengda, over lang tid, kan senke ethvert håpefult menneske. Jeg tror det er galt å mate den unge med en glansbilde av hva du kan forvente av livet, da er det bedre å lære dem en edruelig måte å se på livet og å verdisette hardt arbeid, å sette pris på hva de kan gjøre sine egne hender. Og så arbeidsmarkedet må gi unge sjansen, man kan ikke få jobberfaring uten å få en jobb først.

In English

I am not on well fare, I work full time, but due to the debate and news coverage of job seekers and living on the social security system that has been going on this easter i have something to say.

Behind the application. The labor market must take some responsibility for that job seekers get depressed and lethargic. Depression is a recognized medical diagnosis. Employers tend to treat applicants like they are not human beings, they treat applicants as numbers in the statistics, while in reality they are people behind the cv they hold in their hands. They deny people with too much competence work in positions that require less competence, they do not respond to applications, and the prejudiced troll by employers are big and strong, if you have a hole in résumé you are suspicious, do you seek work through the job agency then you are suspicious, have you been ill for an extended period then you are suspicious, you’ve had a lot of temporary jobs then you are suspicious, and when hopeful applicants have to go through many hundreds of such treatment from employers in an application process they kind of drown in it. And getting yourself out of it when confidence is passed to the west is not easy. Silence can be very loud, noisy and it hits hard. I think the debate has gone completely off the shaft. One can interpret this as laziness, or you can see it as the consequence of a tough life in the dryer called the labor market. Which way of looking at it is perhaps somewhat depends on personal experiences? Is the person lazy or is it you that do not understand what he is going through?

Personally I have my own experience to apply for jobs in a labor market with limited financial resources and little work to apply for. The first round was in 1992 and I quit a steady job I had to apply for another job because of the long journey to and from work, I travelled 4 hours each day. I regretted it afterwards because I did not know then that there was an economic crisis of the approach in Sweden at that time. No jobs to apply for and hundreds of applicants for each job. I was a candidate for a fairly long period of time then. I took what I could get, and took classes, but otherwise I was a job seeker. After some years of mixed work, searching, and some years of school, and courses I got a job, a steady job. But it was a hard and long struggle with many ups and downs.

The second time was in 2002 in Norway some time after I moved here in 2000. I had quit a steady job to move to Norway to move in with a man, it was very far to associate between the two countries. And the word was it was so easy to get a job in Norway, so I was not afraid. In Sweden, I had my education in business administration, computer and communication and had recently worked with payroll, invoicing, orders, switchboard, registration of data, many different computer systems etc. The first job I had in Norway was a cleaning job, then I got a pregnancy substitute temp job for an office furniture business. My tasks were orders, invoices, switchboards, digital furniture patterns and to control and assist in the production of upholstery for furniture. A good job, but unfortunately a temp job. When I moved to Norway in 2000 I did not know there was an economic crisis of the approach in Norway (8 years later than the last time in Sweden). Ater the temp job was over it did not take long for the company I worked with before it went bankrupt and many other companies too. People lost their jobs all over the country and it was the biggest economic crisis that had been in years. Then it was on it again. The number of jobs that were advertised in the newspaper was disastrously low, even in the data bank of the job agency in the NAV (at the time called Aetat) was a record low. Ergo many hundreds of applicants for each job. Competition was tough and it was difficult to stand out among hundreds of applicants for each position.

I searched for absolutely any position I could, also be those who were not office and finance jobs, and I took what I could get. I experienced to meet the prejudice troll of the employers, that is strong with many employers. I remember among other things that I applied for a job in a shop (KIWI) and I had all my schools, courses and job resumes, hoping to be the one they would see that I should have a value. I did not get the job, instead I was told that I was overqualified and that they were afraid I was going to use this job only as a jumping board to find me something else. Ergo, I had to continue to apply for jobs even though I wanted a job. Another time I remember strongly was when I had been at the job center just prior to and had an envelope with the logo Aetat that was from the employment office at hand. The logo Aetat showed. The man who owned the store saw the envelope and shouted to his assistant over the room that “- She is from the employment office, her, we can not have!” He did not even talk to me or looked at my resume before his rather short shrift me as useless. It was offensive, but it was even his loss, I have several years experience working in retail, sales and service and economics. But the prejudice of his was not to give me work. And I do have a comment on this. Employers all over, it is the job centers that list jobs, it does not mean the applier is bad!

Many bad experiences make you feel bad, no replies or negative replies make you feel empty and useless. I had the experience and the know how but did not reach through. As such, I gave up the idea of getting an office job because it was too difficult to search and competition to hard about jobs so I took a cleaning job and even another cleaning job. All of this process to apply for jobs in a tough job market went beyond health and self esteem. The road has been difficult and hard, but I did not give up. I was lucky and blessed to have people around me that gave me good referenses. Today (2012) I have a steady job and a job I like. I have been working with this for many years now.

I just want to say that it is not easy all the times for a job searcher either. It’s a hard job that sometimes take its sacrifice.

And it has been in these situations I have experienced how hard the job search can be. I was about to give up when I got a steady job. I am glad I did not and had people giving me good referenses.

Those who have not experienced it first hand can hardly know what it is like.

Someone like me keep my nose above the water surface, other drops under.

Read the news coverage in the media that went on this easter.
http://www.dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592/
http://www.dagbladet.no/2012/04/02/nyheter/innenriks/nav/trygdesnylter/20955594/
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/politiker-anmeldte-navklient-etter-sjokkkronikk-3747672.html
http://www.dagbladet.no/2012/04/03/nyheter/innenriks/nav/trygdesnylter/kronikk/20962542/
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–NAV-debatten-gar-ut-over-de-alvorlig-syke-6800884.html

What a social security parasite deserves – My goal was to focus on something I see as a growing social problem, says Vegard Skjervheim, namely the absence impetus and motivation of a larger group of young people. No one wanted to discuss the original question: How  to meet and handle we have a growing group of people with a large resource potential that has landed on the side of value creation and professional life? No one asked the important questions, “How did this growing trend start?” And “What can we do to prevent it from continuing?” Vegard Skjervheim – dagbladet.no

Regarding what is being described in this last article “What a social security parasite deserves ” was something of what I saw when I read the original article “A <<social security parasite’s >> confessions” by Vegard Skjervheim. I tried to see what lay behind the text more than to find someone to blame. It turned out that I’m right. It’s just like the blog I have written here about the job search as with what he describes Vegard Skjervheim. Hope, expectations against adversity and setbacks and reality over time. You hope and you have expectations, part of what you have learned from childhood how it should be and then brutally discover how it really works. Ie with broken hopes and shattered expectations in the long run, over time, can reduce any human with hopes and dreams. I believe it is wrong to feed the young with a glossy image of what to expect of life, it is better to teach them soberness in view of life and hard work, to appreciate what they can make of their own hands. And then the labour market must give young people a chanse. One can not get work experiense without getting a job first.

Advertisements

Author: Annelie

I like canoeing, photographing, friends, movies, food, humor, and going on trips. I dislike rudeness, dishonesty, violence, nastyness, and people not caring for others. I do not drink much, I do not smoke and I do not do drugs. I love friends who are kind to me and stick with me. If you want to give me a gift, the best gift is to stop smoking and stop using fragranced products. Then you give me health and that dear friend, is the best gift a person can get. It is a gift of love. I got asthma and I am hearing disabled.

4 thoughts on “Behind the application

  1. Hei!
    Takk for et fint innlegg, din erfaring er du nok ikke alene om. Mange av mine venner var nyutdannet i perioden 1989 til 1992 og opplevde den store arbeidsledighetsperioden i Norge i den perioden. Uten erfaring var det vanskelig å få jobb, og når jobbene begynte å øke på kom det nye kull med studenter uten “hull” i CV en og gikk forann i jobbkøen til jobbene. At slikt skaper mismot er forståelig og for mange er det en prosess å søke mot helt andre jobber enn det som krever utdannelsen du har tatt. Min observasjon fra den tiden er at det gikk best med de som valgte å ta andre jobber , fremfor å vente på jobb son utdanningen passet til.

    Uansett er det viktig å appelere til arbeidsgiveres samfunnsansvar for å tenke igjennom sine ansettelsesprosesser, kanskje nettopp de må ta sjangsen på å overse et hull en gang i blant. Og kanskje vi kan bidra med litt mer fleksible løsninger i en startfasen fra det offentlige, slik at ikke så mange arbeidsgivere er redd for en ” feil” ansettelse.

    ( legger mitt sva til deg på min blogg og.)
    hilsen
    Erna

    Like

    • Takk for svar Erna Solberg, det var hyggelig. Jeg er enig med deg. Og det er litt av det jeg snakker om i mitt blogginlegg her. Fint om du kan ta det på agendaen. :)

      Like

  2. Man skal gjøre det som er riktig for en selv. Hvis du ikke lader batteriene da har du ikke noe å gi andre. Så jeg synes du gjør riktig ved å følge din indre røst.

    Jeg har ikke heller hatt så problemer med å få jobb de perioder der har vært mange jobber å søke på, men i perioder der er veldig få jobber å søke på i annonsene da kan hvem som helst slite. Til tross for det at man vet det er en god grunn til motstanden (nedgangstider) blir man påvirket av stevet og oppoverbakken man møter i jobbsøkingen. Mange hundre nei pga mange hundre søkere på samme stillingene (og du søker 400 jobber og der er 400 søkere på hver stilling… oddsen å komme først krever en del) kan få hvem som helst å slite og tvile i lengda. Med så mange søkere er risikoen for at de tar en grovsortering og overst i bunken for å gjøre det enklere for seg. Det er et svært arbeid å gå gjennom så mange søknader.

    Det er mange dårlige erfaringer, men også erfaringer som har gitt kunnskap og klokskap. Man vokser med motgangene. Men for å være ærlig så erfaringen har også bidratt med at jeg har en viss angst for det med å måtte søke ny jobb igjen. I mitt indre kjenner jeg slitet komme som en vegg når jeg tenker på det.

    Jeg skjønner du kan være nervøs. Mange har fordommer mot de som har en historie med depresjon. Men jeg tror på å være ærlig. Hvis du havner i en situasjon med en arbeidsgiver som setter opp en grimase eller mener noe da er det bare å si det som det er. Det er greit å kalle det en personlig krise, da det er akkurat det det er. Alle mennesker går gjennom personlige kriser i løpet av livet av forskjellige årsaker. Enten det er dødsfall i familien, arbeid, samlivsbrudd, sykdom mv. Kan ikke arbeidsgiver akseptere det du sier da kan du stille spørsmål ved om det er en arbeidsgiver du ønsker å legge energi på.

    Det å akseptere går begge veier. Det er ikke bare arbeidsgiver som skal akseptere, men også arbeidsgiver skal ha den ansattes godkjenning. :)

    Like

  3. Flott informativt innlegg fra deg Annelie! Jeg har aldri hatt noe problem med å få meg jobb, men nå som jeg vet at jeg vil være sykmeldt en god stund og dermed får det berømte hullet kjenner jeg at jeg blir litt nervøs. Hvilken arbeidsgiver vil ta til seg en som har vært sykmeldt pga depresjon i ett år? Det er en risiko. Hva hvis jeg får tilbakefall? Jeg vet faren for at jeg blir satt sist i rekken er der. Men jeg må bare ta det som kommer. Om det blir en kamp så må jeg ta den kampen. For denne pausen fra arbeidslivet for å få et godt liv den var livsviktig for meg.

    Like

Please, leave a reply. / Legg igjen et svar. / Kommentera!

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s