Annelie on asthma, humor, and the world.

I blog so that you can learn. Asthma is a handicap possible to overcome with Your help, learn why. Search the Testimonies, Go Fragrance Free archive and product testing.Collected knowledge through many years. Read "About site..". for more information.

Yule the real Christmas

1 Comment

(Scroll down for English)

jól – det ekte Jul

Yule er det gammelengelske ordet for jul, det vil si markeringa av vintersolverv, høytida da folk feiret at sola og lyset ble gjenfødt. Yule er juledagen og hele julehøytida på tolv dager.

Yule er egentlig en nyere variant av ordet géol, det gammelengelske og angelsaksiske ordet for jul. Ordet yule tilsvarer jól i det nordiske norrøne Jólablot og det moderne norske ordet jul.

Etter tvangsinnføringen av kristendommen i store deler av Sør-Europa, lyktes det ikke for kirken å få folk til å holde opp med å feire de gamle høytidene. I det romerske riket ble midtvinterfesten av kirken regnet som den mest hedenske av feiringene. Jesus’ fødselstidspunkt hadde lenge vært debattert,  og det var pave Liberius på midten av 350-tallet som offisielt innstiftet 25. desember som Jesu fødselsdag og i det fjerde århundret besluttet kirken at midvinterfesten skulle være en kristen høytid, og at Jesus’ fødselsdag fra da av skulle regnes til 25. desember. I Nord-Europa ble denne dagen senere satt å feires den 24. desember. Jul er dermed egentlig en hedensk høytid. Skikker fra den “hedenske” feiringen som er beholdt i den moderne feiringen av jul, er blant annet julebukken, julenissen, og juleroten. Juletreet er en skikk som har kommet til i nyere tid, men har opphav i andre hedenske skikker.

Midtvinterdagen ( juleblot, midtvinterblot, jól, torreblot eller hökunótt) var opprinnelig en hedensk offerfest som fant sted ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv, altså 28 dager etter vintersolverv. Dette sammenfaller med den 12. januar, som også er halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag. Dagen er avmerket på primstaven som prikker (snø). 14. januar var midtvinterdagen og norrøn jul, mens 13. januar var midtvinternatten.

Midtvinterdagen er altså dagen da våre norrøne forfedre feiret Jul, som således altså var synonym med midtvinter, da landet var på det kaldeste, og altså ikke ved vintersolverv, slik mange har trodd.Det er imidlertid uklart hva det var folk egentlig feiret for. Noen hevder at det var til ære for Sola, slik at den skulle komme tilbake. Andre at det var til fruktbarhetsguden Frøy. Noen mener også at feiringen kunne vært til ære for de døde.

I Norge på 900-tallet tvangsflyttet Håkon den Gode julefeiringen til den 25. desember for å feste folks oppmerksomhet på Kristus fødsel. Senere nedla Olav Tryggvason et forbud mot det hedenske blotet på midtvinterdagen. Det var også han som nedla forbudet mot den såkalte torrifeiringen (torreblot).

Midtvinterdagen den egentlige julaften ble regnet som en av årets 32 farlige dager som var knyttet overtro til. Denne morgenen var det svært viktig at man først kledde på sin høyre side, da dette ville bringe lykke. Og ulykke om man begynte med å kle seg på sin venstre side først. Det er ingen kristne kirkelige tradisjoner knyttet til denne dagen.

Folklorister trekker gjerne en linje bakover til barokken fra våre julebord. Den sosiale eliten på 1600- og 1700-tallet utviklet etegildet som den mest utsøkte omgangsform, og julefeiringen var et av høydepunktene. Men også folket spiste, drakk og festet, for gjennom kristenplikten måtte de rike være sjenerøse overfor arbeidsfolket i høytiden. På festene ble det valgt egne festkonger som styrte skåling og leker. Mange leker hadde erotiske undertoner, som blindebukk med beføling, elteleker og folkelig striptease.

Det var ikke bare Kirkens menn som var bekymret over den forargelige og ugudelige oppførselen i juletiden. I Skottland, der puritanerne styrte, ble julefeiring forbudt i 1583. I England fulgte diktatoren Oliver Cromwell og hans meningsfeller i Parlamentet opp og beordret i 1644 slutt på feiringen av jul og alle andre katolske helgendager. Folk feiret i det skjulte med hemmelige gudstjenester og lystig stemning på vertshusene. Cromwell døde i 1658, og da Charles II ble konge i 1660, ble juleforbudet opphevet – festen fortsatte i England og Europa.

Men de første engelske innbyggerne i Amerika var puritanske juleskeptikere. I kolonien Massachusetts ble det i 1659 vedtatt en lov som bøtela alle som lot være å arbeide og heller festet i julen. Forbudet varte i 22 år, men juleforbudet preget amerikansk julefeiring i flere århundrer. Så mye at George Washingtons krigslykke snudde juledag morgen i 1776, da amerikanske styrker brutalt overvant en gruppe tyske leiesoldater som sov ut julerusen ved Trenton i New Jersey.

I det dansk-norske kongeriket hadde kirkens menn siden 1500-tallet klaget over ungdommens ugudelige, lettferdige og forargelige oppførsel i forbindelse med julen. Etterhvert virket det kirkelige lobbypresset mot kongemakten. I 1629 ble julefestene, «julestuene», forbudt «eftersom sådant sker mest på de tider, som enhver Guds barn størst alvor og andagt burde at bevise».

Forbudet hadde liten virkning, men i Frederik Vs straffelov av 1683 ble det slått fast at all forargelig julelek skulle forbys og straffes hardt. Forbudene hadde begrenset effekt. Folk festet videre, men etterhvert ble de tøylesløse fyllefestene betraktet som vulgære og bondske av eliten i byene.

Klagene førte frem. I 1726 redegjorde politimyndighetene for hvordan julestuene førte til drukkenskap og løsaktighet, og om hvordan gatene ble gjort usikre av maskerte personer. I 1730 kom en ny helligdagsforordning og i 1735 en innskjerping der «de såkalte julestuer forbydes aldeles», fulgt opp med en forordning fra 1770 som avskaffet 3. juledag og trettende dag jul, 6. januar.

Etterhvert som pietismen vant innpass, ble feiringen dempet noe. Julen var i ferd med å bli en mindre viktig høytid inntil juletreet så smått vokste inn i den nye familiejulen fra midten av 1800-tallet og nye skikker oppsto. 1. juledag fortsatte å være en stille dag for familien, slik at 2. juledag var starten på kapplek og konkurranser med hest og slede, ski og skøyter. Og så braket det løs med ball i fleng for borgerskapet, storbøndene og embetsklassen. Og småkårsfolket festet og skremte unger med julebukk og ablegøyer.

I både Norge og Sverige finnes det skikker med overtro knyttet til jul, bla å få julebukk, og sette ut graut til nissen.

Julebukk er et begrep med røtter i norrøne tradisjoner og den senere juletradisjon og bondekultur: Idag mest kjent gjennom barn utkledd med masker som synger julesanger for å få godteri.

I norrøn mytologi hadde guden Tor en vogn som ble dratt av to bukker; Tanngnjost og Tanngrisne. Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beinene i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn (torden – lightning på engelsk). Én teori er at Julebukk er navnet på en geitebukk som i førkristen tid ble slaktet til jól (yule), antakelig for å få et godt år. Geita hadde en viktig plass i førkristen kultur, og vi har den fortsatt i Norden dels i navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. En skikk h ar vært å overlevere en halmbukk usett inn i huset til naboer, og så naboen forsøke å bringe den usett tilbake. Julebukk betegner også i folketradisjonen en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula, tradisjonen med å gå julebukk. Her er det bånd tilbake til gamle skikker kjent fra Middeladeren, hvor oppfatningen om Oskoreia fortalte om allslags skrømt ute nattestid, gjerne ledet av en skikkelse med horn. I senere århundre kledde folk seg ut i gamle klær, symboliserende de døde, ledet av en skikkelse ikledd bukkemaske og dyreskinn, og danset og bråkte gårdimellom i romjulen. Julebukken var blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det, ble det sagt.

Tradisjonen med julebukk finner du også  Alperegionene, en manns- eller kvinneskikkelse med geitehorn og dyreskinn: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl/Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock/Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, Čert, Badalisc etc. Alle har de horn og dyreskinn.  I store områder er det selveste Sankt Nicolaus (Santa Claus) som har Krampus med seg for å ta for seg de ‘slemme’ barna. I Nederland er det Sinterklaas (St. Nicolaus/Santa Claus) som er hovedfiguren, men alltid fulgt av Zwarte Piet (Svarteper) med horn og med oppgave å skremme slemme barn og ta dem med seg.

I Norge idag (2012) er julebukktradisjonene barn som går ut i romjula, og synger julesanger for å få godteri i belønning.

Luciafeiring Man tror at den Lucia vi feirer i Norden den 13. desember stammer fra  den hornkledde bukken i følge av Kristusbarnet (Christkindl), et lite barn i hvite klær og tente lys. Da denne skikkelsen ofte ble utført av en ung kvinne, ble barnet til lyspiken ‘Santa Lucia’ i Norden. Mens det altså i Tysklands protesantiske nord er ‘Bukken’ som er i fokus, og Christkindl som følger, er det Lysbarnet eller helgenen som opptrer alene i Skandinavia.

Julenissen stammer fra den før-kristne fedredyrkelse som ble forbudt etter kristningen på 1000-tallet. Tradisjonens folkelige markering fortsatte likevel i det private, og på 1200-tallet ble han adoptert av kirken og knyttet til legendene om den kristne helgenen St. Nikolas for å få folk vekk fra den gamle tro. Denne Nikolas skal ha vært biskop i havnebyen Myra på 300-tallet hvor han regnes som vernehelgen.

Minnedagen for St. Nikolas den 6. desember, som tisvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen og Necklas-dagen i de svensk-finske navnedager.

Fra legenden om St. Nikolaus og tradisjonene spredte seg etter hvert skikken til andre land i Europa. Man ga blant annet små gaver, såkalte Nikolas-gaver. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det etter reformasjonen på 1500-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen.

Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en variant av den norrøne gardvorden også kjent som tuft, tuftekall, tomt, gardsbonde, godbonde, haugebonde eller rundbonde, en vette som passet på gården. Der er mange historier om fjøsnisser. Nissen kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt. Var nissen lei eller sint for noe, visste han å vise det gjennom rampestreker. Det ble fortalt at han dro maten bort fra kyr han ikke likte og ga det til andre kyr han var glad i. Å ikke blidgjøre nissen kunne føre fattigdom og sykdom til garden. Folk trodde på nissene og at det var forbundet med uhell å terge nissen.  Folk tok hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Nissen tålte ikke banning. En tjenestegutt skulle sette inn hesten om kvelden og kom til å banne i stalldøren. Før han visste ordet av det, fikk han en ørefik så det sang om ørene på ham.  Det fortelles også mange historier om at nissene ikke likte at man jobbet sent på kveld.  På en gård tok heller ikke folk hensyn til nissen. De arbeidet langt utover natten og satte aldri frem grøt om julekvelden. Da hevnet nissen seg grusomt. En morgen folkene kom ut, fant de den beste melkekua stappet ned i en tønne. Ryggen var brukket, og halen og bena sto rett til værs. Man tok hensyn til nissen. En mann hadde bygget seg et nytt fjøs og flyttet kuene inn der. En kveld kjente han noe som dro ham i buksebeinet. Det var en nisse som stod der: ”Du får flytte det nye fjøset ditt, ho Gullbrand miger på bordet mitt!” sa han. Og da var det ingen annen råd enn at mannen måtte flytte fjøset. En annen kjent historie om en kar som ikke trodde på nissen handler om:

“En mann fra Kjølholt hadde aldri villet tro at det fantes nisser før han en dag så en liten tass komme fra vedskjulet med et stort fang med ved. Mannen grep etter geværet og skjøt på den. Han traff godt, for nissen og vedkubbene føyk rundt til alle kanter. Etter den dagen var mannen aldri helt frisk, ble det fortalt.”

Fjøsnissen, den tradisjonelle nissen, ble ofte beskrevet som en liten mann, ”ikke større enn et hestehode”, med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød lue slik de fleste bønder gikk kledd i gamle dager. Julenissen og fjøsnissen har opprinnelig kun betegnelsen som nisse felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus.

Den norske julenissen er nok allikevel en sammensmeltning av den europeiske Julemannen og fjøsnissen i rød lue. Julemannen som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet såg man ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før Julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags julenisse gjennom bildeframstillinger på julekort.

Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang rød kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull.

Siden tiden mellom 1 og 2. verdenskrig har det i Norge og Sverige vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene – Er det noen snille barn her? En Julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjula eller etter nyttår.

Tradisjonen tro setter mange nordmenn ut en skål grøt til nissen i forbindelse med julen. Dette viser at en flertusen-årig tradisjon ennå praktiseres av ca 9 % av befolkningen.

På grunn av tvilen om det kristne opphavet har den protestantiske kirken sett på Julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet.

Sett i lyset av historien så kan det være lurt av kristne å gå litt stille i gangene og ikke vise hovmod overfor andre. Ser vi tilbake gjennom historien så finner vi mange overgrep på andre religioner og troende.

Kilde:
http://www.uib.no/universitetsmuseet/publikumstilbud/visste-du-at/nissen-i-tro-og-tradisjon
http://no.wikipedia.org
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Julens-tradisjoner-Fest_-fyll-og-frivol-lek-7828584.html

In Enlish

Yule – The true Christmas

Yule is the Old English word for Christmas, the celebration of the winter solstice holiday season when people celebrated the sun and the light was reborn. Yule is Christmas day and all celebration of twelve days of Yule.

Yule is actually a newer variant of the word Geol, the Old English and Anglo-Saxon word for the the original form for Christmas. The word yule equivalent Jól in the Nordic Norse Jólablot and the modern Norwegian Jul.

After forcing the introduction of  Catholicism and Christianity in much of southern Europe, did not succeed for the church to get people to stop with to celebrate the ancient festivals. In the Roman Empire was midwinter feast of the church considered the most and worst pagan of celebrations. Jesus ‘birth date had long been debated, and it was Pope Liberius in the mid 350’s officially instituted on December 25 as the birthday of Jesus and in the fourth century church decided that midwinterfeast would be a Christian feast, and that Jesus’ birthday from then of’ counted to 25 December.  Christmas is thus essentially a pagan festival. Customs from the “pagan” celebration that is retained in the modern celebration of Christmas, including Christmas goat, Santa Claus and Christmas root. The Christmas tree is a custom that has come in recent times, but originate in other pagan customs.

Midwinter Day (Christmas blot, midwinter blot, Jól, torreblot or blot hökunótt) was originally a pagan sacrificial feast which took place at the first full moon after the first new moon after the winter solstice, ie 28 days after the winter solstice. This coincides with the 12th January, which is halfway between the first winter and first summer. The day is marked on the prim rod as dots (snow). 14. January was midwinter’s day and Norse Jól, while 13 January was midwinter night.

Midwinter Day is thus the day when our Norse ancestors celebrated Christmas (Jól), as was thus synonymous with mid-winter, when the country was at its coldest, and therefore not at the winter solstice, as many have believed. It is unclear what the people were really celebrating. Some argue that it was in honor of the sun, so that it would re-birth and come back, and other that that was the fertility god Frey. Some also believe that the celebration could be in honor of the dead.

In Norway in the 900s forcibly Haakon the Good Christmas celebrations on 25 December to attach people’s attention on Christ’s birth. Later Olav Tryggvason put a prohibition against celebration and pagan sacrifice on midwinter’s day. He also banning the so-called torre celebration (torre blot).

Midwinter Day that was the original, the real, Christmas (Jól) was regarded as one of the year’s 32 dangerous days which was linked to superstition. This morning it was very important that you first dressed on your right side, as this would bring happiness. And accident if one began to dress in ones left side first. There is no Christian church traditions related to Midwinter day.

Folklorists often look backwards to the Baroque from our Christmas party. The social elite in the 1600s and 1700s developed feasts as the most exquisite game form, and Christmas was one of the highlights. But also the people ate, drank and attached, for the Christian duty to the rich was to be generous towards working people during the holidays. At the parties were selected own party kings who ruled toasts and games. Many games had erotic undertones, like blind buck with fondling, elteleker and popular striptease.

It was not just the Church men who were concerned about the scandalized ungodly and wicked behavior during the Christmas season. In Scotland, where the Puritans ruled, was Christmas banned in 1583. In England followed dictator Oliver Cromwell and his allies in Parliament up and ordered in 1644 ending the celebration of Christmas and all other Catholic saint days. People celebrated in secret with secret services and jolly mood at taverns. Cromwell died in 1658, and when Charles II became king in 1660, was the Christmas ban lifted – the party continued in England and Europe.

But the first English inhabitants of America were puritanical Christmas skeptics. In Massachusetts colony was in 1659 passed a law fined anyone who work or feasted in any way connected to Christmas. The ban lasted 22 years, but Christmas ban characterized American Christmas celebration for several centuries. So much so that George Washingtons war happiness turned Christmas morning in 1776, when US forces brutally overcame a group of German mercenaries who slept out their Christmas hangover at Trenton, New Jersey.

In the Danish-Norwegian kingdom had clergy since the 1500s complained youth wicked, wanton and scandalize all behavior associated with Christmas. Eventually it worked the  ecclesiastical lobby push against royal power. In 1629 was the Christmas celebrations, “Christmas lodges” forbidden since “Seeing such is seen most at those times, as any child of God should instead put the greatest seriousness and devotion to God and prayer.”

The ban had little effect, but Frederik Vs Penal of 1683, it was determined that all scandalous Chistmas play and games be prohibited and punished severely. Prohibitions had limited effect. People continues, but eventually they became rampant drunken parties considered vulgar and peasant like by elite in the cities.

The complaints brought forward. In 1726 accounted police authorities how Christmas lodges led to drunkenness and promiscuity, and how the streets were made unsafe by masked people. In 1730 came a new holiday Regulation and in 1735 the enforcement where “the so-called Christmas parlors forbidding entirely”, followed up by a decree of 1770 which abolished 3. Christmas Day, thirteenth day of Christmas, and January 6 salubrations.

As pietism inroads, the celebration was muted somewhat. Christmas was about to become a less important feast until Christmas tree slowly grew into the new family Christmas from mid-1800s and new customs arose.

1. Christmas Day continued to be a quiet day for the family, so
2. Christmas Day was the beginning of playing and competitions with horse and sleigh, skiing and skating. And then clashed with the loose ball galore for the bourgeoisie, large farmers and civil class. And humble people attached and scared kids with Christmas buck and merry making.

In both Norway and Sweden, there are customs of superstition associated with Christmas, among others the Christmas goat, and to put out porridge to Santa.

Christmas Buck is a term with roots in Norse traditions and the recent Christmas tradition and rural culture: Today most known by children dressed up with masks, singing Christmas carols to get candy.

In Norse mythology, the god Thor had a wagon that was pulled by two goats; Tanngnjost and Tanngrisne. The bucks he could eat, but they were alive again the next day, as long as he collected all the bones in the hides afterwards. When he ran across the sky with the wagon it sounded terrible, this was called Tor-bang (thunder and lightning in English). One theory is that Santa Buck is the name of a goat as in pre-Christian times slaughtered for Jól (Yule), presumably to get a good year. The goat had an important place in pre-Christian culture, and we still find it in Nordic regions partly in the name of a straw figure that is currently used as Christmas decorations. A custom has been handing a straw goat unseen into the house of neighbors, and so next door attempt to bring the buck unseen to next neighbour and so on. Christmas Buck denotes also in folk tradition a person who dresses up, preferably in a furry cast and goat mask with horns, begging food and drink during Christmas, the tradition of going Christmas Buck. Here is the bond back to the ancient customs known from medieval, where the notion Oskoreia talked about all kinds of ghosts out there at night, often led by a figure with horns. In later centuries dressed people out of old clothes, symbolizing the dead, led by a figure wearing goat masks and animal skins, and danced and yelled courtyard between them at Christmas. Christmas goat had become a frightening, libelous figure, which often required more than a little candy. He appeared suddenly in the company, and even though everyone knew it was only an acquaintance who had dressed up with the head and horns, there was a menacing creature that frightened children, and could even make women pregnant with children, without knew it, it was said.

The tradition of the Christmas goat is also in the Alpine region, a male or female figure with goat horns and animal skins: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl / Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock / Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, CC, Badalisc etc. They all have horns and animal skins. In large areas it himself Sankt Nicolaus (Santa Claus) who go along with Krampus to deal with the ‘bad’ kids. In the Netherlands, Sinterklaas (St. Nicholas / Santa Claus) as the main character, but always accompanied by Zwarte Piet (Black Peter) with horn and with the task to frighten naughty children and take them with them.

In Norway today (2012) is the Christmas traditions of the Buck, kids go out during Christmas and sing carols to get candy as a reward.

Lucia Celebration is believed that the Lucia we celebrate in the North on the 13th December stems from the horn-covered goat in consequence of the Christ child (Christkindl), a small child dressed in white and lit candles. When this figure was often performed by a young woman, the child was become light girl (Norwegian: lyspiken) ‘Sankta Lucia’ in the Nordic region. While in German protesant the ‘goat’ is the focus, and Christkindl that follows, it is Light girl and the saints and angels who acts alone in Scandinavia.

The tradition known as Santa Claus comes from the pre-Christian ancestor worship that was forbidden by Christianity in the 1000s. Tradition was popular and still continued in private, and in the 1200s he was adopted by the church and linked to the legends of the Christian saint St. Nicholas to get people away from the old faith. This Nicholas should have been a bishop in the port city of Myra in 300’s where he is regarded as the patron saint.

Memorial Day of St. Nicholas on 6 December, which is same as Nils Mass in the old Norwegian church calendar and neckla-day in the Swedish-Finnish name days.

From the legend of St. Nicholas and the traditions spread a  practice to other countries in Europe. They gave small gifts, known as Nicholas gifts. Beside the church Nicholas party arose after the Reformation in the 1500s, a similar tradition in which Nicholas gave gifts to the homes. Although there have been several gift givers than St. Nicholas, throughout history, there is still a clear connection between him and Santa Claus.

Christmas figure, which was based on the legend of St. Nicholas, has nothing to do with the Norwegian barn creature called a fjøsnisse, which is a variant of the Norse gardvorden also known as tuft, tuftekall, tomt, gardsbonde, godbonde, haugebonde or rundbonde, a vette – a small man – that watched on the farm. There are many stories about fjøsnissen (gnome).  Fjøsnisse could be useful on the farm, for example, tend to the livestock, especially if he’s got great food and drink on Christmas Eve (midwinter day). But he was also moody and erratic and perform point and mischief and damage to people and animals if he was not treated well. Was N fjøsnisse bored or angry about something, he knew to see it through mischief. It was said that he pulled the food away from the cows he liked and gave it to other cows he loved. Failing to appease nissen could cause poverty and disease to the farm. People believed in fjøsnisse and that it was associated with accidents to rile the fjøsnisse. People took into account the fjøsnisse in daily life on the farm. Fjøsnisse did not tolerate profanity. A servant would put the horse in the evening and came to curse the stall door. Before he knew it, he got a slap as it sang about his ears. It tells many stories about fjøsnisse did not like that one worked late into the evening. Ones a farm did not take into account fjøsnisse. They worked late into the night and never set up the porridge on Christmas Eve. When avenged  fjøsnisse himself cruelly. One morning the people came out, they found the best dairy cow stuffed into a barrel. The back was broken, and the tail and legs stood straight up.

Account was taken of fjøsnisse. A man had built a new barn and moved the cows in there. One evening he felt something pulling him in his trouser leg. There was a fjøsnisse standing there: “You can move the new barn house, your cow  Gold Brand make her do do on my table,” he said. And then there was nothing for it but that man had to move the barn. Another famous story about a guy who did not believe in fjøsnisse is about:

“A man from Kjølholt had never wanted to believe that there were fjøsnisse until one day he saw a little shuffling coming from the woodshed with a big catch of firewood. Husband reached for his gun and fired at it. He hit well for fjøsnisse and logs flew around in all directions. Following that day he got sick, the man never fully recovered, it was told. ”

Fjøsnisse, the original and traditional santa, was often described as a small man, “no bigger than a horse’s head,” with a long beard and gray clothes, like knickers, and a red pointy hat like most farmers were dressed in the old days. Santa Claus and the fjøsnisse has originally only term nisse (gnome) in common, a term that can be attributed to man name Nils, a Nordic short form of  the name Nicholas or Nikolaus.

The Norwegian Santa Claus is probably still a fusion of European Christmas Man and the fjøsnisse in red pointy hat. The Christmas man (know known as Santa) who came to Norway via Denmark and Germany towards the end of the 1800s saw often dressed in hiking jacket or episcopal costume, and the little gnomes with red hat. However, it took two or three decades before Santa Claus can be said to have become popular and common in Norway. Santa Claus tradition is somewhat younger than the Christmas tree tradition in this country. In the early 1900s Christmas card tradition became more and more common in Norway, and the little courtyard fjøsnisse became a sort of Santa Claus through image presentations on Christmas cards.

The Chistmas man has recently been drawing it looks from the commercial American Santa Claus. The Santa in Norway has nowadays long, light beard, red hat, long red cape and knickers and stockings and west of coarse wool.

Since the time between 1 and 2 World War there has been a tradition in Norway and Sweden that adult dress up as Santa Claus and come to hand out Christmas gifts on Christmas Eve, the 24th December. It is then plain that Santa Claus will greet company with the words – Are there any good children here? A Santa with small gifts are also staple at Christmas parties organized by kindergartens, schools and others during Christmas.

By tradition many Norwegians puts out a bowl of porridge for  fjøsnisse during Christmas. This shows that a multi-thousand-year tradition still practiced by about 9% of the population.

Because of doubts about the Christian origins of the Protestant church has seen Santa Claus as a competitor to the Christmas message of the Christian sense and to the baby Jesus.

Seen in the light of history it can be smart by Christians to go a bit quiet in the hallways and do not show arrogance toward others. Looking back through history as we find many assaults on other religions and believers.

Source:
http://www.uib.no/universitetsmuseet/publikumstilbud/visste-du-at/nissen-i-tro-og-tradisjon
http://no.wikipedia.org
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Julens-tradisjoner-Fest_-fyll-og-frivol-lek-7828584.html

Author: Annelie

I like canoeing, photographing, friends, movies, food, humor, and going on trips. I dislike rudeness, dishonesty, violence, nastyness, and people not caring for others. I do not drink much, I do not smoke and I do not do drugs. I love friends who are kind to me and stick with me. If you want to give me a gift, the best gift is to stop smoking and stop using fragranced products. Then you give me health and that dear friend, is the best gift a person can get. It is a gift of love. I got asthma and I am hearing disabled.

One thought on “Yule the real Christmas

  1. Reblogged this on Annelie on asthma, humor, and the world. and commented:

    Uptadet for Christmas 2014, :)

    Like

Please, leave a reply. / Legg igjen et svar. / Kommentera!

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s